Ibsen på Blomqvist og på Nationaltheatret nå!
En folkefiende, Kbh. 1882. Til salgs hos Blomqvist
Det vanligste spørsmålet man får som bokekspert i Norge er: «Hva koster en førsteutgave av Ibsen?» Et stykke ut i denne teksten får du svaret. Men først vil jeg benytte spalteplassen på noe litt annet enn bibliofili. Det sies at selv om boksamlere flest ikke leser, så fikk de gjerne vekket sin bokinteresse gjennom lesning. Mens når det gjelder interessen for Ibsens førsteutgaver er det nok teatret som må ta på seg mye av ansvaret.
![Fruen fra havet, Kbh. 1888. Til salgs hos Blomqvist]( "Fruen fra havet, Kbh. 1888. Til salgs hos Blomqvist")
- Fruen fra havet, Kbh. 1888. Til salgs hos Blomqvist
Det å oppleve Ibsen på teaterscenen nå, over hundre år etter hans død, kan sammenlignes med hvordan det kan ha vært for antikkens mennesker å se Antigone eller Kong Ødipus. Slik Sofokles bygde stykkene sine omkring kjente myter, utspiller Ibsens dramatikk grunnmyter om det moderne mennesket. Så når vi går i teatret og ser Ibsen er det kanskje for å gjenoppleve; vi vil se Nora Helmer sprenge seg ut av sitt dukkefengsel, vi vil se Ellida Wangel gjøre sine valg og Peer Gynt la det være; vi vil se Hedda Gablers ondskap og byggmester Solness’ galskap. Igjen. Og igjen.
Denne høsten kan Ibsen gjenoppleves på flere scener. Men ikke bare gjenoppleves. Høstens sterkeste oppsetning er noe mye mer enn en gjenoppleving og -opplivning av hundre år gammel dramatikk. Ibsenmaskin av Sebastian Hartmann er en helt ny teateropplevelse, der Ibsens skikkelser spiller med, og samtidig overskrider, de roller teksten har gitt dem, og der scenografi, skuespill, musikk og regi sammen skaper stor teaterkunst for mennesker i dag.
Når vi døde vågner, Kbh. 1899. Til slags hos Blomqvist
Når vi døde vågner er sammen med Gengangere de to stykkene der Ibsenmaskin henter mesteparten av sitt stoff. Titlene varsler mørke, og mørke får vi. Død, svik, sykdom og hevn er sentrale motiver i begge dramaene. Ibsenmaskin tar alt dette på alvor. Men fra den tre timer lange forestillingen er det så mye man kunne fremheve. Forestillingen utspiller hele det enorme ibsenske register på en kveld, lar hans kaos få råde, dette kaos som Ibsen selv på et vis holdt i stramme tøyler. Kai Remlovs folkefiende er uforglemmelig og vondt sårbar. Trine Wiggen som en løpsk Irene er både tragisk og komisk. Og én bestemt scene kommer til å leve med meg lenge: Idet Kjersti Botn Sandals Osvald heller en bøtte seig, svart, glinsende væske over hodet, forvandles hun samtidig til en rystende vakker, og etter hvert mer og mer grotesk, «skulptur». Scenen fikk meg til å tenke på en bestemt scene i Når vi døde vågner, når billedhuggeren Rubek reflekterer slik om sine «portrettbyster»: «Udenpå er det denne ’slående lighed’, som det heder, og som folk står og gaber så forbauset på – (sænker stemmen) – men i sin dybeste grunn er det agtværdige, hæderlige hestefjæs, og énvise æselsnuder og slukkørede, lavpandede hundeskaller og mæskede svinehoder, – og slappe, brutale studekontrafeier.»
John Gabriel Borkman, Kbh. 1896. Til slags hos Blomqvist
Ibsen på scene og Ibsen i bok er to helt forskjellige ting. Begge har sin berettigelse, men når det gjelder akkurat Ibsen kan det ofte være bryet verdt å gå direkte til kildene. Man får verdifull informasjon man ellers skulle gå glipp av. Av tittelbladet i Når vi døde vågner får vi vite at Ibsen har ment det som en «dramatisk epilog». Jeg tror Hartmann har lest stykket slik. Som et etterord til hele Ibsens verk. Lesning byr rett og slett på andre opplevelser enn teatret, tar deg til andre dyp og andre høyder. Og det var det Ibsens samtidige gjorde: leste. I små, nette bøker, bundet i klare farger og ornamentert med gull både på dekler og snitt. Ibsens bøker var så pyntet at Alexander Kielland kalte dem «udmaiede bondepiger»! Fordi Ibsens sene bøker kom i store opplag, kan man få en pen førsteutgave i originalbind for noen få tusenlapper. Så vi har alle mulighet til å oppleve Nora danse sin tarantella eller se hæderlige hestefjæs, énvise æselsnuder og slukkørede, lavpandede hundeskaller komme imot oss fra vakre, gullpyntede permer.
Epilog: På vei ut av Ibsenmaskin overhørte jeg kommentarene «råkult!» og «dødsfett!» fra en flokk 17-18-årige gutter; gutter som helt sikkert var tvunget til teatret av norsklæreren. Når hørte du sist slike kommentarer fra tenåringen din etter en Ibsen-forestilling? Teaterhøsten 2010 kan bli høsten da de unge våkner.
Kamilla Aslaksen
Denne artikkelen er tidligere trykket i Morgenbladet http://www.morgenbladet.no/