Blomqvist stilskole 3: Dragestilen – en stil for nasjonal reisning

Framskap: Lars Kinsarvik

Dragestilen er den første, og kanskje den eneste, virkelig særnorske byggestilen. Den blomstret mellom ca. 1880 og 1910, spesielt i tiden like før unionsoppløsningen i 1905. Samtidig med de moderne nasjonalstatene på 1800-tallet vokste det frem nasjonale, historisk inspirerte stiler i mange europeiske land. Stiltrekkene ble gjerne hentet fra nasjonale storhetsperioder, eller fra «ekte» nasjonale miljøer.

I arkitekturhistorien blir dragestilen stående som en norsk parentes til samlebegrepet «historismen». Historismen blir ofte forklart som en serie av gjenopplivninger av eldre, historiske stilarter, for eksempel gotikken, renessansen, osv., som fant sted utover 1800-tallet. Disse historiske stilene kunne blandes i en enkelt bygning, men de enkelte «nystilene», som nygotikk, nyrenessanse osv. ble også tillagt bestemte betydninger.
 Neste skritt i denne tankegangen ble for mange å skape nye stiler, det vil si nyskapninger bygget på eldre stiler. Disse nystilene kunne skille seg sterkt fra forbildene, som for eksempel en dragestilsvilla fra dens forbilde stavkirken. I Norge var det middelalderen, bondekulturen og folkekunsten som ble trukket frem. Det før- og tidlig-kristne Norge eller «vikingtiden», ble betraktet som det ekte og opprinnelige. Det er typisk at Snorres kongesagaer kom i en praktutgave mellom 1896 og 1899, illustrert av tidens mest kjente norske kunstnere, som Gerhard Munthe og Erik Werenskiold.

Et norsk uttrykk 
Mot slutten av 1800-tallet forsøkte altså store deler av det norske kulturlivet å rekonstruere et opprinnelig norsk uttrykk. Arkitektene, i sitt «nasjonalstrev», fant forbilder i stavkirker, andre middelalderbygninger og arkeologiske funn, spesielt vikingskipene Tuneskipet , Gokstadskipet og Osebergskipet, som ble utgravd i denne tiden. Da Fortidsminneforeningen ble stiftet allerede i 1844, var det nettopp fredningen av stavkirkene som var foreningens første kampsak – flere stavkirker hadde blitt revet i tiårene like før. Maleren I. C. Dahl, selve den norske nasjonalromantikkens hovedmann, var en av de sterkeste forkjemperne for bevaring av stavkirkene.

Det ble et viktig poeng at alle disse eldre bygningene var bygget i tre, enten laftet eller med den uvanlige stavkonstruksjonen som har gitt navn til kirkene. Det at Norge er omtrent alene om denne formen for kirkebygg gjorde at stavkirkene fikk en helt spesiell plass i den nasjonale bygningsarven.
 Dette var første gang at norske arkitekter kunne finne brukbare historiske forbilder uten å reise utenlands, og mange av de yngre norske arkitektene foretok egne studiereiser, der bygninger ble oppmålt, og utsmykninger, spesielt de skårne ranke- slynge- og dragemotivene, ble opptegnet for senere bruk. Borgund og Urnes stavkirker var blant de mest beundrede.
 Likevel har dragestilen mange nære og fjerne slektninger i utlandet. Den svenske «fornnordiske» stilen oppsto noe tidligere, i Storbritannia brukte arts- and crafts-bevegelsen lignende middelalderske eller «keltiske» forbilder. I Russland oppstod det en «pan-slavisk» stil med klare forbilder i russisk folkekunst.

Dragestilen fant også et lite publikum utenfor Norge: den ble brukt som «offisiell» stil i mange sammenhenger, for eksempel ved verdensutstillinger, og keiser Wilhelm II gikk så langt at han fikk kjøpt en ekte norsk stavkirke, og flyttet den til sitt jaktslott Rominten i det nåværende Polen. Han fikk også arkitekten Holm Munthe til å tegne selve jaktslottet.
 
Sveitserhus i stavkirkedrakt

Dragestilens første hovedperson er nettopp arkitekten Holm Hansen Munthe. Han hadde studert i Tyskland under den kjente arkitekturteoretikeren C. W. Hase i 1878, og allerede i studietiden hadde han arbeidet med en «historisk» arkitektur i tre. I 1893 utgav Holm Munthe «Holzbaukunst in Norwegen» sammen med historikeren Lorentz Dietrichson. Denne boken ble helt sentral for dragestilen, ettersom den tok med både middelalderbygninger og moderne dragestilsbygninger.
 Han hadde et bevisst forhold til trearkitekturen, og i løpet av de neste femten årene skapte han dragestilen som arkitektonisk stilbegrep. Hans mest kjente eksisterende bygning, og et av de beste eksemplene på dragestil overhodet, er nok Frognerseteren restaurant (1890).

Etter hvert som sveitserstilen ble mindre populær begynte de nyeste «sveitservillaene» å endre utseende, først i mindre, dekorative detaljer, og etter hvert i hele komposisjonen av bygningen. Senere i perioden ble dragestilsbygningene ofte mer tilpasset terrenget, og gjort noe lavere enn det som var vanlig for sveitservillaene. Etter hvert ble planløsningene i villaene mindre regelmessige og symmetriske. Et nytt særtrekk for dragestilen var de utspringende andreetasjene, slik vi finner formen på tradisjonelle stabbur og loft. 

Villaer i dragestil førte videre mange av sveitserstilens trekk: høye grunnmurer, gjerne i naturstein, og fasade med tårnoppbygg, karnapper og balkonger. Dragestilen brukte også ofte stavkirkenes bratte takvinkel og store takutstikk. I tillegg til gavlbalkongen eller vinterhaven vi kjenner fra sveitserstilen, ble også svalgangen et motiv som understreket det norske.
 De dekorative detaljene er gjerne det som skiller dragestilen tydeligst fra sveitserstilen. Istedenfor sveitserstilens kniplingsaktige løvsagarbeider kom dragestilen med utskårne ornamenter som slyngede, flate bånd, og senere også mer fantasifulle motiver som vikingfigurer, hele scener fra sagaene, vikingskip osv. Likevel er det dragene som er det viktigste kjennetegnet: takutspring, spir, møner og vindskier fikk dragehoder og slynger.
Veggene var ofte laftet, som på sveitserhus, men på dragestilsvillaene lot arkitektene ofte tømmerveggene stå upanelte, eller så ble også en modernisert versjon av stavkonstruksjonen brukt. Dessuten er det mange tilfeller av «falsk» stavkonstruksjon, der ytterpanel er lagt for å etterligne den. Yttervegger ble gjerne tjærebredd, eller malt i mørke jordfarver.
 Vegger innvendig kunne gjerne ha upanelte tømmervegger, eller innviklede panelkonstruksjoner som etterlignet stavkonstruksjonen. Møbler og andre gjenstander var ofte tegnet i samme stil – dragestil lar seg sjelden godt kombinere med andre stiler.

Trond  L.  Schøning

Tidligere publisert i Gamle hus og hager http://www.gamlehusoghager.no/